Norsk Jernbaneklubb og Solbergfossbanen

Norsk Jernbaneklubb (NJK) ble stiftet 22. mai 1969 og undertegnede havnet mer eller mindre uforvarende på toppen i foreningens styre. NJK var inspirert av Svenska Järnvägsklubben, Dansk Jernbane-klub og noen søsterforeninger i andre land. Vi her på berget så for oss en fremtidig museumsbane for normalspor, 1435 mm. Fra før fantes det norske museumsbaner for smalt spor, 750 og 1067 mm. Krøderbanen pekte seg ut allerede i 1969, skjønt andre alternativer var også inne i bildet, som f.eks. Skreiabanen. Senere kom Thamshavnbanen med sitt meterspor med i «klanen».

Den nystartede NJK fikk straks nyss om at Askim-Solbergfossbanen i Askim skulle avvikles. Ikke nedlegges i juridisk forstand. Driften ved Bruksbanen Askim-Solbergfoss skulle bare «midlertidig innstilles». Vi forstod hva det betød i klartekst. Jeg tok på vegne av styret i NJK telefonisk kontakt med direktør Oftedal ved Mørkfoss-Solbergfossanlegget med spørsmål om mulig overtakelse av banens to motorvogner. De sto lagret i banens gamle vognhall ved Solbergfoss. Han oppfordret oss til å sende en formell henvendelse. Vi fikk raskt svar. Motorvognene, som vi raskt kalte «Gamla» og «Padda», kunne overlates vederlagsfritt og umiddelbart dersom de kunne plasseres utenfor Solbergfossanleggets eiendom og spor. Jernbanemuseet på Hamar var blitt forespurt, men der slet man med kronisk plassmangel på den tiden. Redningen ble NSB. Stasjonsmesteren på Ski sa at vi kunne disponere et spor i lokstallen for en periode på 3 uker. Det ble riktignok 16 måneder viste det seg, men litt tid var vunnet.

Forholdet mellom NSB og NJK bar preg av at NJK ville bevare flere av de gamle damplokomotivene og vognene som NSB hadde bestemt seg for å kvitte seg med. Allikevel var det flere gode og ikke minst solide støttespillere sentralt i NSB som hadde sans for entusiasmen som ungdommene i NJK (alle i 20-årene) la for dagen og som hjalp til med å "åpne dører".

For å få vognene helskinnet frem til Askim og derfra videre til Ski, måtte Solbergfossbanens spor settes i stand. Både veivesenet og det lokale e-verket hadde tatt seg til rette på flere steder – og bokstavelig talt fjernet noen skinnelengder som lå i veien. Like ved Askim sentrum var det et entreprenørfirma som anla en kloakkgrøft i forbindelse med et nytt boligområde. Direktør Oftedal ryddet opp. Banen var ikke nedlagt – og han sa tydelig fra om dette. Unnskyldningen hadde vært noe slikt som «Jamen, banen så jo så nedlagt ut»……

Naturligvis kunne vi ha benyttet oss av biltransport. De to små vognene veide henholdsvis 6,4 og 7,5 tonn og kunne lett få plass på en lastebil. Enten enkeltvis eller hver for seg. Løsningen ble å gjøre banen driftklar på dugnad slik at vognene kunne fremføres på egne hjul. Nystiftede NJK hadde ikke økonomi til biltransport. Vi brukte nesten hele klubbkassen til bensin (vognene hadde bensinmotor) for kjøringen til Ski.

I løpet av noen langhelger i august 1969 ble transporten gjennomført. Det var en minnerik opplevelse å ha vært med på dette, tross hetebølge og primitive overnattings-, bespisnings- og sanitærforhold.

"Gamla" er i dag å finne på museumsbanen Krøderbanen, mens "Padda" for tiden er tilbake i Østfold og er under oppussing.

Ulf Berntsen (1945-2020) var sentral i arbeidet med å stifte Norsk Jernbaneklubb (NJK) i 1969 og var NJKs første formann. Etableringen av NJK falt sammen med en omfattende modernisering av lokomotiver og vogner på jernbanen i Norge. Spesielt utfasingen av damplokomotiver skapte stort engasjement blant entusiaster, med et ønske om å bevare noen damplokomotiver, helst driftsklare. Etter hvert innså man at det også måtte etableres innendørs lagringsplass for materiellet og en banestrekning å kjøre veterantog på. Ulf Berntsen var sentral i dette arbeidet i mange år. Men fremfor alt var han interessert i å reise, gjerne litt utenfor allfarvei. Tidlig tok han med seg kamera rundt omkring i Norge og festet hverdagsglimt og øyeblikksbilder til filmen. Gamle busser, sporvogner, industrijernbaner, lokalrutebåter og lokalsamfunn slik de så ut på 60- og -70-tallet – alt var mål for reisene hans som gjerne foregikk på sykkel. Han etterlot seg en omfattende, velordnet og godt beskrevet fotosamling, ofte knyttet til levende og humoristiske skildringer, her gjengitt i en lett redigert versjon. Fotosamlingen eies av Norsk jernbanemuseum.