• Photo: J. Brun - Domkirkeoddens fotoarkiv. (Opphavsrett)
  • Photo: J. Brun - Domkirkeoddens fotoarkiv. (Opphavsrett)

De peinga

«Ja, det var de borti hundre kronom for en gris vi solgte…

Før læste vi æiller døra når vi gikk bort. Vi hadde en grankvist i dørhaspa, det var nok, da visste folk at ingen var heme og så snudde dom på dørstein. Men nå kom det gamle hengelåset fram att. Det var rustete og bulkete, det var nesten umulig å få både opp og att, men nå vart det pusse og smort med symaskinolje etter æille kunstens regler. Nå hadde vi en rikdom å forsvara. Og den låt itte i noen blåkopp! Den eine dagen låg peinga i øvste pillestæillskuffen, men så vart dom fløtt; noen gonger var det’n far som fæinn ut at peinga itte låt trygt der dom låg, og noen gonger a’ mor. Og hår gong vart dom like forskrekke: Åkke ha fløtt peinga! Vi onga fløtte dom æiller, vi var så redd vi skulle kåmmå i nærheten ta desse peinga at vi rygge bakover når vi plutselig fæinn peingkonvolutten på et nytt gjømmestelle. Men telbars att tel låset. En skulle tru at når vi fekk lås på døra ville vi vare sikre på rikdommen, men langtifrå. Låset lage nye problemer. Det måtte et eget knep tel for å få vridd rundt nykkjyl’n, og fekk vi greidd det etter mye strev når vi gikk inn, så var det kul umulig å greie å låse når vi skulle ut att.

Og nykkjyl’n da, å skulle vi gjømme den hen? Det hendte at både’n far og a’ mor var i garda om dagen, og vi onga var enten på skulen hell borti nabostuguom. Og da var det om å gjøra åkke som kom hematt fysst.

Var det je som var minst, så måtte itte nykkjyl’n ligga på fjøla over gangdøra, for dit rakk je itte. Og det å legge nykkjyl’n under baret framma dørstein var heller itte så bra. For hvis vi la nykkjyl’n for langt fram, så kunne det kåmmå noen fræmende og finna’n og la vi nykkjyl’n for langt inn, så kunne’n rasa neri kjeller’n, og der var det itte råd å finna att’n. Vi hadde kjeller bære under hælve huset, og datt nykkjyl’n neri sprekken ved muren var det itte råd å få’n opp at. Så fæinn vi på nye steller å gjømme nykkjyl’n, hel tel det gikk rundt for øss æille og ingen viste å nykkjyl’n var hen.

Og så skulle vi itte nevne det ått andre hell, at vi hadde dessa peinga; je veit itte åffer, men ingen skulle ha greie på rikdommen våres. Je gikk ute mangen dag, for greidde je itte å låse opp døra så måtte je vente tel de andre kom hematt ifrå skula, og da var det å leite på nytt. Og når’n far hell a’ mor kom hematt, så var det fysste dom gjorde å gå dit dom hadde gjømt peinga sist og forvisse seg om at dom var der, og kænskje pønske ut et enda lurere gjømstelle.» 

(Prøysen, Alf. (1978). Det var da det og itte nå: Bind 3. Verker. Oslo: Tiden Norsk Forlag)

Share to