Havet gir og havet tar

I øyværet utenfor Bolga ligger Sandvær. Ei lita øy som ligger skjermet til, med smale sund til øyene utenfor. Her bodde min familie i tre generasjoner fra 1860-årene.
Øya var opprinnelig en husmannsplass. Folkene der levde i små kår, i en evig kamp for sitt daglige brød. Historia om Sandværfolket er også historia om ulykker, sykdom og tidlig død.

Jeg er født på Sandvær i 1941, som yngst i en søskenflokk på fem - to gutter og tre jenter. Min eldste søster døde to år før det jeg her skal fortelle om. Hun døde plutselig bare 20 år gammel, noen dager før hun skulle gifte seg. Det satte dype spor i familien.

Det jeg her skal fortelle om skjedde 22. mars 1955. Mine brødre, Henning 20 år og Agnar 16 år, hadde leid seg en 13-fots spissbåt som de drev linefiske på. Den var rigget med seil, men det var ikke rare greiene.

Dagen begynte på en ufyselig måte med stiv sydvestlig kuling, snøsklette som gikk over i fokk. Husker jeg våknet av at pappa ga beskjed til guttene om at de måtte stå opp. Men ha sa også at de måtte "se seg vær for". Da svarte Henning: "Bare årene holder skal vi nok klare oss". Det var de siste ordene vi hørte han si.

Da jeg sto opp hadde mamma satt på bordet, mat og kaffekoppene til guttene skulle komme heim. De skulle dra line som de hadde stående på nordsida av Bolga. Pappa hadde også lina ute. Han dro ut og drog sitt bruk på sin robåt og kom tilbake. Men guttene var ikke kommet. Været var nå løyet, og vi syntes det ble lenge før de kom.

Tiden gikk og guttene var ikke å se. Det ble sendt bud til Bolga om de hadde vært der, men det hadde de ikke. Så begynte ryktene å spre seg at Sandværgluntan var savnet. Det kom flere båter til og man begynte leiting. Heime i huset var det ei dyster stemning. Vi snakka om at det var vel ei forklaring på at de ikke hadde kommet heim. Båten måtte jo finnes. Leitingen fortsatte utover dagen. Det var tungt å sitte heime, så jeg og søstera mi ble med en av båtene ut på leiting.

Etter ei stunds leiting så vi båten deres. Den lå strandet påp ei øy ca 100 meter rett overfor Sandvær. Det var et under at ingen hadde sett den før. Vi ble ombord mens de andre gikk i land. Der fant de Henning. Han lå helt i vannkanten. Det tydet på at han hadde levd når han hadde nådd land, men var død av nedkjøling og utmattelse. Han hadde sikkert fulgt med båten. Er glad jeg ikke var med på land og fant han. Men hvor var Agnar? Han kunne ikke svømme, men det kunne Henning. Letingen fortsatte uteover dagen.

Vi dro hjem i sjokk for å fortelle det tunge budskapet. Da vi kom inn heime, sto mamma og bakte brød. Maten sto enda på bordet og ventet på guttene. Hun spurte: "Har dere funnet noe?" Søstra mi fortalte da hvordan det var. Henning var funnet, men Agnar var fortsatt savnet. Det var som hun ikke fattet hva vi sa. Etter ei stund måtte mamma gå å legge seg. Det gikk flere dager før hun kom seg opp igjen. Det ble en forferdelig kveld og natt for vår lille familie ute på Sandvær, med mange tårer og mye gråt.

Da det ble lyst neste morgen fortsatte letingen, og utpå dagen ble Agnar funnet. Han lå druknet bare noen meter fra støa heime. Det ble snakket mye om hva som var hendt. Antagelig skulle de ha heist seilet, så hadde den sterke vinden veltet båten. Agnar, som ikke var svømmedyktig hadde druknet med en gang, mens Henning hadde fulgt med båten.

Begravelsesdagen hadde man en samling på Bedehuset, hvor lærer Torset holdt andakt. Etter gammel skikk ble lokket tatt av kistene og vi tok et siste farvel med guttene. Bedehuset var fylt til siste plass. Etter det gikk turen til Meløy kirke og begravelse. Kirkebåten var ei fiskeskøyte. Da den la ut fra kaia på Bolga med de to kistene ble det sunget salmer og de som sto igjen viftet med lommetørkler. Det var en tung dag for alle.

Mamma ble aldri den samme etter denne dagen. Havet hadde nok engang tatt to øyværinger.


LAURA EILERTESEN (f. 1941) på Sandvær, den siste husmannsplassen i Bolgværet. Laura har jobbet på butikken på Bolga i over 30 år. I dag er hun pensjonist. Denne historien har tidligere vært publisert i Meløy Historielags årbok nr 27: 2011




Share to