Elveløpet i Imsa i Stor-Elvdal i Hedmark, litt nedenfor Eldåoset, der vann fra de to Eldåene forenes med hovedvassraget. Dette fotografiet er tatt høsten 1935, cirka ett år etter a...

Imsa kommer fra Imssjøene, som ligger i fjellet lengst øst i Ringebu kommune, om lag 620 meter over havet. Derfra renner elva drøyt to mil sørøstover mot Østerdalen og Glomma gjennom Imsdalen, dels mellom bratte bergskrenter. Nederst i dalføret forenes Imsa med Eldåa. Fra sammenløpet mellom disse to elvene var det bare cirka tre kilometer gjennom grenda Imsroa ned til Glomma, om lag 270 meter over havet. På den siste strekningen, nedenfor Ingeborgstua, delte elva seg i to armer. Her var det store grusavsetninger i elveløpene, som førte til at elva gikk ut over sine bredder når det kom store flommer. Dette problemet nødvendiggjorde stadige elverenskingsarbeider.

Det ble fløtet tømmer fra Imssjøene og nedover. Ved utløpet av den søndre Imssjøen ble det for øvrig tidlig bygd en attholdsdam som skulle brukes til å regulere vassføringa med sikte på at fløtinga skulle bli årssikker. Uten denne dammen var det bare den nedre delen av vassdraget som var fløtbar. I elveløpet var det en mengde skjær og store steiner, som hindret tømmerets framdrift når det var lite vann og som ofte skadet stokkene også når det ble brukt damvann. Bratte, til dels steile elvebredder vanskeliggjorde fløtingsarbeidet.

Fløtinga i Imsa ble organisert i en fellesfløtingsforening i 1862. Dette innebar at «at Flødningen for Fremtiden udføres med fælleds af Fløderhuusbonden leiede Mandskaber, og at Flødningsomkostningerne reparteres paa Tømmereierne i Forhold til Tømmermængden fra det Sted, hvor Tømmeret kommer i Vasdraget». Foreningen innkasserte «damtoll», penger som skulle brukes til vedlikehold av dammen ved utløpet av Imssjøen og til sprenging av steinblokker i elveløpet som var til hinder for fløtinga. Hvor pengene skulle brukes, skulle avgjøres når grunneierne, brukerne på gardene Vestgård, Negård, Stai, Messelt og Mykleby, møttes til årsmøte. På denne tida var fløtinga i Imsa organisert i tre avdelinger, under en fløterhusbond som ble valgt av årsmøtet. Fløtingskartene fra tida omkring 1. verdenskrig antyder hele fem avdelinger. Alt i 1867 brast Imsdammen. Uten den var fløterne avhengige av regnflommer for å få ut tømmeret, så arbeidet tok tid, og dammen ble gjenoppbygd. Også Nordre og Søndre Eldåa hadde hver sin fløtingsdam.

I tiåret 1901-1910 ble det i gjennomsnitt innmeldt 69 621 tømmerstokker til fløting i Imsa årlig. Det kan tenkes at tømmer som ble fløtet i Eldåa er inkludert i tallmaterialet fram til og med 1907. Det var nemlig først i 1908 at Nordre og Søndre Eldåa fikk egne rubrikker i fløtingsstatistikken. I 1950-åra var disse vassdragene ute av statistikken igjen. I tiåret 1951-1960 ble det i gjennomsnitt innmeldt 67 781 tømmerstokker til fløting i Imsa, med 1957 som toppår. Da skulle fløterne i dette vassdraget ekspedere 104 137 stokker ned til Glomma. Det ser ut til å ha vært relativt små kvanta som ble «liggende inne» fra en sesong til den neste i Imsa. Fløtingskvantumet var fortsatt forholdsvis høyt gjennom 1960-åra, men deretter sank det raskt. 1971 var siste sesong det ble rapportert om tømmerfløting i Imsa.

Mandag 3. september 1934 rapporterte avisa Hamar Stiftstidende om «Storm og flom i helgen». I reportasjen om denne hendelsen heter det blant annet at …

«... Eldåen, som kommer ut i Imsa i Stor-Elvdal, gikk igår morges med stor flom og tok nytt far like ovenfor der hvor den kommer ut i Imsa. I det siste døgn hadde Eldåen vokset sterkt. Et stykke oppe i åen var det raset ut nogen store sandmeler som demmet op vannet. Igår morges ved 5-tiden løsnet alt sammen og drog nedover med bulder og brak. En mengde skog på begge sider samt stener og sand ble revet med. Der hvor Eldåen går ut i Imsa er det to skådammer, 50 meter lange med en bredde av 7 meter nederst og 3-4 meter øverst. Dammene blev revet vekk av flommen. De var 28 år gamle, men var bygget av store kampestener, så flommen må ha hatt en voldsom kraft. Den ene dam var satt om mot et gammelt elvefar, 30-40 meter bredt og 200 meter lang. Elven tok nu dette far og tvers gjennom eiendommen Helgestuen. Vannet går like op til husene på plassen og har gjort betydelig skade på jorden. Plassens eier, Ole Helgesen, som er 70 år gammel, hadde aldri tidligere sett Eldåen så stor. Man bygget igår noen provisoriske dammer mot Helgestuen. Lengere nede holder Imsa på å grave sig gjennem forbygningene på begge sider og man var igår beskjeftiget med å legge sten og busker på forbygningene for å hindre et gjennombrudd som vil bli farlig for bebyggelsen i Imsroa. Glommen går helt gul et langt stykke nedover på grunn av de store vannmasser som Eldåen og Imsa fører med sig.»

Den 10. oktober 1934 annonserte fløtingsinspektør Brede Thurmann:

«Fløtermøte
avholdes lørdag den 13. oktober kl. 12 på Festiviteten, Stai, for: Nordre og søndre Eldåen samt Imsa. Til behandling: Vassdragenes istandsettelse efter skadeflommen i høst samt spørsmål om å skaffe penger til dette arbeide m. m.
Rena den 28. september 1934.
B. Thurmann»

Den 10. september 1935 meldte avisa Hamar Stiftstidende dette om flomskader i Eldåa og Imsa:

«Forbygningene mot Imsa må utbedres i vinter.
I Stor-Elvdal herredsstyres møte i går forelå innberetning fra tilsynskommisjonen for Imsa. I innberetningen, som besluttedes sendt vassdragsvesenets hovedstyre heter det blandt annet: De ved forrige befaring påpekte mangler blev rettet i vinter. Ved flommen i vår blev endel av forbygningene på søndre side av Imsa som blev forsterket forrige vinter bortskyllet. Her bør til vinteren påkjøres endel sten. Ved samme flom blev søndre parallelverk i Imsroen brudt i en lengde av 100 a 150 meter. Dette brudd bør repareres til vinteren. En del ører ved Ingeborgstuen og i Imsosen bør fjernes. Det er kommisjonens bestemte mening at forbygningene i Imsa er og blir sterkt truet ved enhver flom vår og høst inntil de store og mange brudd i Eldåen som blev dannet under den store flom i fjor høst blir forbygget. Det er nu især Eldåen som fører masser av sten og grus i Imsa og danner ører.»

Den 31. oktober kunne Hamar Stiftstidende melde om at forbyningsarbeidene i Imsa og Eldåa ble et spleiselag mellom staten og fløtingsforeningen:

«Forbygningsarbeidene i Imsa i Stor-Elvdal igangsatt.
Det skal i høst arbeides for 4-5 000 kroner. Utarbeidelse av generalplan for Imsa og Eldåen.
Vi hadde igår en samtale med Herman Messelt, som fortalte at det nu er satt igang forbygningsarbeider ved Eldåens utløp i Imsa i Stor-Elvdal, foreløpig med en styrke på ti mann. Man har fått et dagsverksbidrag på 2 000 kroner og forøvrig finansieres arbeidet av fløtningsforeningen i Imsa. Det er meningen å arbeide for 4 a 5 000 kroner ihøst, slik at det hele blir i brukbar stand til vårens fløtning. Man kom litt sent igang, men hvis man ikke rekker alt ihøst, håper man å få litt tid før flommen kommer til våren.
Det arbeide som skal utføres nu blir på en måte bare første etappe idet det kreves langt større beløp for å få forbygnings- og kanalverkene ved Eldåen og Imsa istand igjen. Det blir et arbeide som ikke fløtningsforeningen alene kan makte, staten må tre støttende til. Hr. Messelt uttalte at det er umulig å si hvor meget det hele vil komme på, før nøiagtige beregninger foreligger, men han kunde tenke sig at omkostningene kommer til å ligge etsteds mellem 30 og 50 000 kroner. Om en ukes tid kommer vassdragsvesenets folk opover til Stor-Elvdal på en befaring, og det vil da senere bli utarbeidet en generalplan for forbygnings- og kanalverkene ved Eldåen og Imsa.
Det har vært meddelt at det ikke er så svært meget skogsarbeide i gang i Stor-Elvdal ennu, men hr. Messelt hadde inntrykk av at driftene nu er kommet ganske godt igang over hele bygden. Ihvertfall trodde han det vil bli omtrent normalt driftsår.»

Collapse text